Opprettelse av testament

For å kunne opprette et testament må man ha testasjonsevne. Dette innebærer at personen må ha rettslig handleevne til å foreta juridisk bindende disposisjoner, og vedkommende må være over 18 år på testasjonstidspunktet.

Det stilles også krav til den mentale og fysiske helsen ved opprettelse av testament. Loven nevner blant annet sinnslidelse, demens, rus eller annen psykisk funksjonsnedsettelse som forhold som kan føre til at et testament kjennes ugyldig. Bakgrunnen er at personen må være i stand til å forstå og vurdere innholdet i testamentet.

Det gjelder strenge formkrav ved opprettelse av testament. Dersom formkravene ikke er oppfylt, er testamentet ugyldig. Testamentet må være skriftlig. Testator må underskrive testamentet, og to vitner må være til stede når testator signerer eller vedkjenner seg sin signatur. Vitnene behøver ikke kjenne innholdet i testamentet, men de må være klar over at dokumentet er et testament.

Tilbakekall og endring av testament

Hele eller deler av et testament kan tilbakekalles eller endres etter at det er opprettet. For at en endring eller tilbakekallelse skal være gyldig, må dette gjøres på en bestemt måte. Testator kan endre eller tilbakekalle testamentet ved å følge de samme reglene som gjelder for opprettelse av testament, noe som innebærer underskrift fra testator og to vitner.

Et testament kan også tilbakekalles ved ødeleggelse. Ødeleggelsen må være gjort på en måte som sannsynliggjør at testamentet ikke lenger er ment å gjelde. Hele testamentet må da overstrykes eller ødelegges i sin helhet. Denne formen for tilbakekallelse kan skape uklarheter og føre til bevisproblemer. Det anbefales derfor å tilbakekalle testamentet ved å følge de ordinære reglene for opprettelse av testament.

Livsarvingenes pliktdelsarv

Utgangspunktet i norsk rett er fri testasjonsrett, som innebærer at man i prinsippet kan testamentere bort det man vil til den man vil. Testator står likevel ikke helt fritt i hvordan arven kan fordeles, ettersom testasjonsretten begrenses av livsarvingenes rett til pliktdelsarv.

To tredeler av testators formue utgjør pliktdelsarv som skal tilfalle barna. Pliktdelsarven er begrenset oppad til et beløp tilsvarende 15 ganger folketrygdens grunnbeløp, G, til hvert barn eller barnas livsarvinger. Dette innebærer at én tredel av formuen er friarv som kan gis til hvem testator måtte ønske.

Testator kan også fritt testamentere bort formue som overstiger begrensningen på 15 G per livsarving. Dette vil særlig få betydning der formuen er av en viss størrelse. Dersom formuen er liten, kan det hende at det ikke gjenstår midler til utdeling utover pliktdelsarven som livsarvingene har krav på.

Ektefeller har i tillegg et vern mot testators vilje, og har rett til minstearv på fire eller seks ganger folketrygdens grunnbeløp, uavhengig av testamentets øvrige innhold.

Tolkning av testamentet

Klare og enkle testamenter gir sjelden rom for tvil om hva testators siste vilje var. Det forekommer likevel ofte at testamenter inneholder begreper og uttrykk som kan skape usikkerhet om meningsinnholdet. Det kan også forekomme motstridende opplysninger i samme testament. For å håndtere slike uklarheter inneholder arveloven egne regler for testamentstolkning.

Målet for tolkningen er å finne frem til det testator faktisk mente å gi uttrykk for. Ved feilskrift eller andre feil skal testamentet forstås slik testator hadde til hensikt.

I noen tilfeller er det ikke mulig å fastslå hva testator ønsket. Tvil kan også oppstå dersom testamentet ikke gir svar på et arvespørsmål som reiser seg. I slike situasjoner kan man ikke konstruere testators vilje. Tvister løses da ved å sette seg inn i testators situasjon og vurdere hvordan testator mest sannsynlig ville ha fordelt arven under de aktuelle omstendighetene.

Det går en grense for hvor langt et testament kan tolkes utover sitt faktiske innhold. Jo fjernere tolkningsresultatet er fra ordlyden i testamentet, desto strengere krav stilles det til bevisene for at testators siste vilje er klarlagt.

Arveloven § 58 inneholder tolkningspresumpsjoner for tilfeller der det ikke er grunn til å anta at testator mente noe annet. Disse er blant annet:

a) Dersom arven ikke strekker til, går den som etter testamentet skal arve en bestemt ting foran den som skal arve en pengesum.

b) Dersom en testamentsarving dør før testator, eller av andre grunner ikke kan ta imot arven, trer testamentsarvingens livsarvinger i vedkommendes sted.

c) Dersom testator har innsatt sin ektefelle eller samboer som testamentsarving, og samlivet opphørte før testator døde, faller testasjonen bort.

d) Den som etter testamentet skal arve en bestemt ting, kan ikke kreve vederlag for heftelser som hviler på tingen. Arvingen kan heller ikke kreve penger dersom tingen ikke finnes i boet.

e) Dersom det finnes mer enn ett testament etter testator, gjelder alle, med mindre et nyere testament tilbakekaller eller strider mot tidligere bestemmelser. Dersom boet ikke strekker til, skal nyere disposisjoner gå foran eldre.

Gjensidig testament

Et gjensidig testament foreligger når to personer testamenterer til fordel for hverandre slik at begge tilgodeses med mer enn det lovens ordning ville gitt. Slike testamenter inneholder gjerne bestemmelser om at den lengstlevende skal arve den som faller fra først.

Gjensidige testamenter må oppfylle de samme formkravene som vanlige testamenter for å være gyldige.

Et gjensidig testament kan endres eller tilbakekalles. For at en endring eller tilbakekallelse skal være gyldig, må den andre testatoren være kjent med dette før testator dør. Dette gjelder likevel ikke dersom det er umulig å varsle. Et annet unntak fra kunnskapskravet gjelder der den andre testatoren etter endringen får minst like god rett til arv som det gjensidige testamentet opprinnelig ga.

Oppbevaring og fremleggelse av testament

En viktig del av det å opprette testament er å sørge for forsvarlig oppbevaring og sikre at testamentet blir fremlagt og hensyntatt ved skifteoppgjøret etter dødsfallet.

En enkel løsning er at testator gir en kopi av testamentet til arvingene. Mange ønsker imidlertid ikke at arvinger, eller andre som ikke arver, skal kjenne sin posisjon på forhånd, og velger derfor å ikke dele ut testamentet. Noen oppbevarer testamentet i bankboks eller andre steder i håp om at det blir funnet.

En annen løsning er å be en advokat om å oppbevare testamentet og sørge for at det legges frem. Dette forutsetter at advokaten blir varslet eller på annen måte får kjennskap til dødsfallet.

Arvingene må registrere sine arvekrav innen seks måneder etter at de fikk kunnskap om testators død og innholdet i testamentet, for at kravene skal bli tatt med i skifteoppgjøret.

Den beste og tryggeste løsningen for både oppbevaring, fremleggelse og ivaretakelse av testamentet er å sende det til tingretten. Testamentet registreres da i domstolenes saksbehandlingssystem. Dette anbefales ofte for å sikre at testamentet blir funnet og lagt til grunn ved skiftet.