Slektens rett til arv etter arveloven

Arveloven bygger på en systematikk der ulike arvegrupper deles inn i tre klasser etter hvor nærme de står arvelater i slekt. Klassene utelukker hverandre i stigende rekkefølge. Dette betyr at dersom det finnes arvinger i første arvegangsklasse er det i utgangspunktet ingen i andre eller tredje klasse som har krav på arv. Unntak for rekkefølgen i arvegangsklassene finnes, men ettersom de fremstår som sjeldne og fjerne vil de ikke omtales her.

Livsarvingenes rett til arv (første arvegangsklasse)

I første arvegangsklasse befinner arvinger som er nærmest arvelater seg. Dette er barn av arvelater og deres barns etterkommere. Arvingene i første arvegangsklasse omtales som livsarvinger.

Pliktdelsarven til livsarvinger utgjør 2/3 av formuen til arvelater. Pliktdelsarven begrenses likevel oppad til et beløp som tilsvarer 15 ganger folketrygdens grunnbeløp, G. Grunnbeløpet justeres 1. mai hvert år. Pliktdelsarven fordeles på arvelaters livsarvinger.

Foreldres rett til arv (andre arvegangsklasse)

Dersom avdøde ikke etterlater seg livsarvinger finnes det ingen i første arvegangsklasse som kan arve. I andre arvegangsklasse befinner avdødes foreldre seg. De arver halvparten hver. Dersom en av foreldrene er død, vil forelderens livsarvinger arve den andelen forelderen hadde krav på med lik del på hver.

I praksis består andre arvegangsklasse av avdødes foreldre, søsken, nieser og nevøer.

Besteforeldres rett til arv (tredje arvegangsklasse)

Dersom avdøde ikke etterlater seg arvinger i første og andre arvegangsklasse, vil besteforeldre arve. Der en eller flere besteforeldre har falt bort, vil deres livsarvinger arve. Dette innebærer avdødes tanter, onkler og søskenbarn. Tredje arveklasse setter en grense ved søskenbarn, slik at barna til avdødes søskenbarn ikke vil ha krav på arv.

Ektefellenes rett til arv

Ektefellen er ofte den personen som har stått arvelater nærmest slik at det er naturlig at ektefeller anses som arvinger. Vanskelige arverettslige spørsmål oppstår når avdøde etterlater seg både ektefelle og særlivsarvinger, barn fra tidligere relasjoner.

Ektefellens rett til arv når arvelateren etterlater seg barn

Ektefelle har krav på minstearv når arvelater etterlater seg livsarvinger. Ektefellen har krav på 1/4 av arven i slike tilfeller. I alle tilfeller har ektefellen likevel rett på fire ganger folketrygdens grunnbeløp, G. Dette gjelder også der beløpet på fire G overstiger 1/4 av formuen som etterlates. Ektefellens minstearv går derfor foran livsarvingenes krav på sin pliktdelsarv. Bakgrunnen for dette er at livsarvingenes pliktdelsarv er en beskyttelse mot arvelaters mulighet til å testamentere bort arv, og ikke mot arvelovens fordelingsregler.

Ektefellens rett til arv når arvelateren ikke etterlater seg barn

I tilfeller der arvelater ikke etterlater seg livsarvinger har ektefellen krav på halvparten av arven når arvelater har foreldre, søsken eller søskens etterkommere i live ved dødsfallet. Slektsarvingene vil arve den andre halvparten. Ektefellen har likevel krav på et beløp tilsvarende 6 G i konkurranse med slektsarvingene som kan risikere å arve mindre eller ingenting dersom dødsboet ikke har større verdier. Dersom det ikke finnes foreldre, søsken eller etterkommere etter søsken, vil ektefellen arve alt.

Begrensninger i ektefellens arverett

Ektefeller kan ved opprettelse av testament fordele sine etterlatenskaper tilnærmet fritt. Noen ønsker å tilgodese ektefellen med langt mer enn vedkommende ville ha krav på etter arvelovens regler. Andre har grunner til ikke å tilgodese ektefellen ved å følge lovens ordning.

Ektefellen har krav på minstearv på fire eller seks G avhengig av om avdøde etterlater seg barn. Utover minstearven kan testator legge føringer som begrenser ektefellens arverett. For at slike testamenter skal være gyldige, må den andre ektefellen gjøres kjent med begrensningen. Den andre ektefellen må være klar over begrensningene som er gjort i testamentet før arvelaterens død for å ha virkning.

Bakgrunnen for denne regelen er at den andre ektefellen skal ha mulighet til å innrette seg etter forholdene og treffe kompenserende mottiltak dersom det er ønskelig. Et annet moment er at de emosjonelle komplikasjonene skal virke dempende på å ville begrense ektefellens arverett.

Ektefellens arverett opphører med separasjon

Ektefeller som er skilt er ikke lenger ektefeller, og krav på arv til ektefelle faller derfor helt bort. Arverett opphører allerede når partene tar ut separasjon. Bortfall av arverett skjer i det statsforvalteren mottar søknad om separasjon før arvelaters død.

Formelle regler om separasjon må følges for at ektefellene skal anses som separerte etter arvelovens regler. En fraflytting eller samlivsbrudd er ikke tilstrekkelig for opphør av arverett.

Samboers rett til arv

Samboere har ikke et like sterkt vern etter arveloven som det ektefeller har. Det er flere grunner til dette. Mange velger bevisst å ikke inngå ekteskap på grunn av forpliktelsene som medfølger. Det er derfor ikke regler som tvinger samboere til å tilgodese sin samboer ved død.

Det finnes likevel unntak fra utgangspunktet. Der samboere har, har hatt eller venter barn sammen har samboer krav på en minstearv. Kravet på minstearv går foran barns og andres krav på pliktdelsarv og arv etter testament.

Hvem anses som samboere i arvelovens forstand

For å regnes som samboer etter arveloven er det et krav at to personer lever i et ekteskapslignende forhold. Det stilles ikke krav til hvordan forholdet skal praktiseres. Hensynet bak regelen er å skille mellom andre ordninger der personer bor sammen av praktiske grunner, som for eksempel studenter i bofellesskap.

Partene må i utgangspunktet bo sammen og dele husholdning for å anses som samboere etter arveloven. Det finnes likevel unntak fra kravet om at partene må bo sammen der en av samboerne flytter et annet sted for en kortere periode. Grunner til dette kan være studieopphold eller institusjonsplassering som sykehjem, aldershjem, fengselsopphold og lignende. Det avgjørende er om forholdet fortsatt anses som ekteskapslignende.

Arverett for samboere med felles barn

Samboere som har, har hatt eller venter felles barn har krav på minstearv ved den enes død. Arvens beløp er begrenset til fire ganger folketrygdens grunnbeløp, G.

Dersom avdøde etterlater seg barn fra tidligere forhold, er samboers arverett på fire G likevel i behold. Samboer vil arve alt dersom det ikke finnes midler i boet som overstiger minstearven på fire G. Samboers minstearv kan likevel begrenses eller bortfalle helt ved testament etter arveloven § 12 andre ledd.

Arverett etter testament ved minst fem års samboerskap

For samboere som har barn fra før på hver sin kant vil livsarvingenes pliktdelsarv sette begrensninger for adgangen til å testamentere til fordel for hverandre. Arveloven oppstiller et unntak fra dette når samboerskapet har vart i fem år eller mer.

Samboere med særlivsarvinger kan testamentere inntil fire ganger folketrygdens grunnbeløp til hverandre etter minst fem års samboerskap. Denne arven får fortrinnsrett foran særlivsarvingenes krav på pliktdelsarv.

Samboerskapet må bestå helt frem til tidspunktet for den første samboerens død.

Samboere uten felles barn har ikke arverett etter loven

Samboere uten felles barn vil ikke arve hverandre etter arvelovens regler. I slike tilfeller vil første, andre eller tredje arvegangsklasse være arvinger.

Samboere som verken har felles barn eller særlivsbarn har likevel adgang til å testamentere hele formuen sin til hverandre.

Ektefellens rett til uskifte

Lengstlevende ektefelle har rett til å sitte i uskiftet bo overfor barn vedkommende hadde felles med den avdøde. Dette innebærer at lengstlevende kan overta eiendeler, verdier og gjeld, slik at arveoppgjøret med felles barn utsettes. Retten til uskifte modifiseres av en rekke regler som åpner for ulike løsninger, og disse gjennomgås nedenfor.

Rett til å sitte i uskifte i felleseie

Ektefellers rett til å sitte i uskifte gjelder først og fremst ektefellenes felleseiemidler. Dette innebærer at alt ektefellene hadde felles under ekteskapet inngår i uskifteboet.

Midler som hver av ektefellene hadde med seg inn i ekteskapet, såkalte skjevdelingsmidler, ville blitt holdt utenfor ved skilsmisse. Ved død inngår imidlertid skjevdelingsmidlene i felleseiet i et uskiftebo.

I noen tilfeller har avdøde arvinger som krever arveoppgjør umiddelbart. Dersom et slikt krav fremsettes, har ikke ektefellen rett til å sitte i uskifte med felleseiemidlene.

Rett til uskifte i særeie

Særeiemidler skal i utgangspunktet holdes utenfor uskifteboet. For å ha rett til å sitte i uskifte med særeie kreves det et særskilt rettsgrunnlag. Slik rett kan avtales i ektepakt, bestemmes av gavegiver eller testator, eller etableres ved samtykke fra arvingene.

Det kan avtales at lengstlevende skal ha rett til å sitte i uskifte med hele eller deler av avdødes særeie. Retten kan også begrenses til å gjelde bare dersom en bestemt av ektefellene dør først.

Ektefeller kan ved ektepakt avtale at særeie skal gjelde ved skilsmisse, men inngå i felleseiet ved død. I slike tilfeller vil særeiet automatisk inngå i felleseiet, og det er ikke behov for et særskilt rettsgrunnlag utover en gyldig ektepakt. Særeiet inngår da i felleseiemidlene ved død, og det er ikke lenger tale om å sitte med særeie i uskifte.

Rett til uskifte med særlivsarving

Utgangspunktet er at lengstlevende ektefelle ikke har rett til å sitte i uskifte med avdødes særlivsarvinger. Særlivsarving er et samlebegrep for avdødes særkullsbarn og deres livsarvinger.

Rett til å sitte i uskifte i slike tilfeller krever samtykke fra den særlivsarvingen som i linje er nærmest den avdøde. Rett til uskifte med særlivsarvinger kan ikke avtales i ektepakt eller bestemmes i testament. Det eneste gyldige rettsgrunnlaget er samtykke.

Samtykket gis vanligvis ved etablering av uskifte etter avdødes bortgang. Det er likevel ingenting i veien for at særlivsarving avgir forhåndssamtykke mens begge ektefeller lever. Det er antatt at et slikt forhåndssamtykke ikke binder særkullsbarnets barn. Dersom særkullsbarnet dør før uskifte etableres, må det trolig innhentes nytt samtykke fra vedkommendes livsarving.

Rett til uskifte kan begrenses ved testament

Ektefeller kan bestemme at lengstlevende ektefelle ikke skal ha rett til å sitte i uskifte. Dette må fastsettes i testament for å være gyldig, og begrensningen bør fremgå tydelig.

På samme måte som ved begrensning av ektefellens arverett, må begrensning i retten til uskifte være kjent for lengstlevende ektefelle før testators død. Når lengstlevende ektefelle ikke har rett til å sitte i uskifte, må boet skiftes umiddelbart, og arveoppgjøret gjennomføres uten utsettelse.

Når må man melde fra om at retten til uskifte skal benyttes

Arveloven oppstiller en frist på 60 dager for å melde fra om at lengstlevende ektefelle ønsker å sitte i uskifte. Uskifteboet meldes inn til tingretten, som utsteder en uskifteattest. Attesten er et vilkår for at uskifteboet skal anses som etablert.

Retten til uskifte bortfaller ved inngåelse av nytt ekteskap

Retten til å sitte i uskiftet bo bortfaller automatisk når lengstlevende ektefelle inngår nytt ekteskap.

Andre former for reetablering gir arvingene rett til å kreve skifte. Dette gjelder ved nytt samboerskap som varer lengre enn to år, eller dersom samboere får felles barn.

Lengstlevende vil da som regel ikke lenger ha det samme behovet for å beholde sitt og avdødes felles hjem. Samtidig øker risikoen for at arvingenes arv reduseres ved nytt ekteskap.

Samboers rett til uskifte

Samboere kan ha rett til uskifte. For å regnes som samboere i arvelovens forstand må samboerskapet bestå av et ekteskapslignende forhold. Reglene her samsvarer i stor grad med reglene for samboers rett til arv etter arveloven.

Rett til uskifte når man har felles barn

Et vilkår for samboeres rett til uskifte er at de har, har hatt eller venter felles barn. Dette vilkåret gjelder uten unntak. Samboere må dermed oppfylle kravet om felles barn for å ha rett til å sitte i uskifte.

For ektefeller er felleseie lovens normalordning for ektefellenes formue. Samboere har derimot ikke felleseie i kraft av ekteskapsloven. Arveloven angir derfor hvilke eiendeler fra avdøde som skal inngå i uskifteboet. Det presiseres at felles hjem og innbo, samt bil og fritidsbolig, skal inngå i boet.

I tillegg kan lengstlevende overta andre eiendeler og verdier dersom dette er fastsatt i testament eller skjer ved samtykke fra øvrige arvinger.

Samboere uten felles barn må opprette testament

Lengstlevende samboer har ikke rett til å sitte i uskifte med avdøde dersom de ikke har, har hatt eller venter felles barn. Ved å opprette gjensidig testament til fordel for hverandre kan samboere uten felles barn likevel tilgodese hverandre slik de ønsker.

Ved testament kan samboere få en enda sterkere stilling ved død enn det lovens uskifteregler ville gitt. Det kan også settes begrensninger i lengstlevendes råderett på samme måte som ved ordinært uskifte.

Den viktigste forskjellen er at det ikke utstedes en uskifteattest. Lengstlevende mottar i stedet en skifteattest som dokumenterer at boet er overtatt etter testament.

Rett til uskifte kan begrenses ved testament

For samboere som har rett til å sitte i uskifte, er det adgang til å begrense uskifteretten ved testament. For at en slik begrensning skal være gyldig, må lengstlevende samboer ha fått kunnskap om begrensningen før testator dør.

Uskifteretten kan både begrenses og fratas helt ved testament.

Retten til uskifte bortfaller ved inngåelse av ekteskap eller samboerskap

På samme måte som for ektefeller, bortfaller retten til uskifte for samboere ved inngåelse av ekteskap eller nytt samboerskap.

Lengstlevende er forpliktet til å gjennomføre skifte ved inngåelse av nytt ekteskap. Dersom lengstlevende inngår nytt samboerskap som varer mer enn to år, eller har, har hatt eller venter barn med ny samboer, har arvingene rett til å kreve at skiftet gjennomføres.