I barnefordelingssaker har rettspraksis utpenslet en rekke typiske og relevante momenter i vurderingen av hva som er til barnets beste. I denne vurderingen inngår blant annet:

• Foreldrenes personlige egenskaper
• Risikoen ved miljøskifte
• Hensynet til mest mulig samlet foreldrekontakt
• Barnets tilknytning til foreldrene
• Barnets ønsker
• Hensynet til å ikke splitte søskenflokken
• Andre relevante hensyn

Foreldrenes personlige egenskaper

I barnefordelingssaker skal avgjørelsen rette seg etter barnets beste, både i dag og fremover. Et naturlig utgangspunkt for vurderingen er foreldrenes personlige egenskaper.

Hvilke personlige egenskaper som er best for barnet, kan vanskelig fastslås generelt og vil variere fra sak til sak. Ofte vil egenskaper som evnen til å gi varme, omsorg og kjærlighet stå sentralt.

Mer konkret vil også samarbeidsevne, og evnen og viljen til å sette barnets interesser foran egne, være av stor betydning. Det samme gjelder evnen til å se barnets behov, vise empati og utvise tålmodighet. Betydningen av å gi barnet utviklingsstøttende omsorg er et relevant moment i vurderingen.

En utfordring ved å vektlegge foreldrenes personlige egenskaper er at slike egenskaper kan være vanskelige å bevise i en rettssak. Retten vil derfor som hovedregel oppnevne sakkyndig psykolog i barnefordelingssaker. Den sakkyndige vil ofte vurdere foreldrenes personlige egenskaper som en del av sin utredning.

Rusproblemer, alkohol- eller narkotikamisbruk, samt alvorlige psykiske problemer, vil regnes som negative egenskaper og tillegges vekt. Slike forhold er ofte også lettere å dokumentere.

Dersom en forelder kan tilby barnet stabile og trygge oppvekstvilkår med gode utviklingsmuligheter, vil dette telle positivt. Slike momenter trekkes gjerne frem dersom det foreligger forskjeller i hva foreldrene kan tilby barnet.

Risikoen ved miljøskifte

I barnefordelingssaker legger domstolene ofte vekt på risikoen ved miljøskifte. Prinsippet innebærer at det som utgangspunkt ikke anses å være til barnets beste å flytte barnet eller foreta store endringer i barnets livssituasjon.

Dette bygger på en antakelse om at det er best for barnet å forbli mest mulig i sin nåværende situasjon, såkalt status quo. Med miljøskifte menes både det ytre miljøet, som skole, barnehage og venner, og det indre miljøet, som skifte av omsorgsperson.

Risikoen ved miljøskifte er særlig relevant for små barn, der den personlige tilknytningen til omsorgspersonen står sentralt. For eldre barn vil det ytre miljøet, som skole og vennekrets, ofte ha større betydning.

Barnets alder er relevant både ved vurderingen av fast bosted og omfanget av samvær. Eldre barn vil ofte tåle lengre samvær og større geografiske avstander. Reisevei vil som regel heller ikke være like begrensende for eldre barns kontakt med venner som for yngre barn.

Psykologfaglig anses små barn ofte som mer sårbare for større endringer i omsorgsbase. Risikoen ved miljøskifte vil derfor kunne tillegges mindre vekt jo eldre barnet er.

Prinsippet om risikoen ved miljøskifte får ofte avgjørende betydning i saker der foreldrene ellers stiller relativt likt, og begge kan tilby barnet gode oppvekstvilkår. Rettspraksis viser at det i slike tilfeller må foreligge særlige grunner for å flytte barnet.

Hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt

Det foreligger en presumsjon om at det er til barnets beste å ha god kontakt med begge foreldrene, også etter et samlivsbrudd. Barneloven bygger på denne presumsjonen, og både lovgivning og rettspraksis understreker betydningen av samvær.

Barneloven fastslår at barnet har rett til samvær med den forelderen barnet ikke bor sammen med, samtidig som denne forelderen har rett til samvær med barnet. Samværsretten er også en menneskerett som følger av barnekonvensjonen.

I barnefordelingssaker vektlegger domstolene hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt tungt. Dette er begrunnet i forskning som viser at barn har behov for regelmessig kontakt med begge foreldre.

Prinsippet innebærer ofte at omsorgen tilkjennes den forelderen som har best evne og vilje til å ivareta barnets rett til kontakt med begge foreldrene. Dersom én forelder vanskeliggjør samvær eller kontakt med den andre forelderen, kan dette tale for at den andre forelderen bør tilkjennes fast bosted, selv om det kan medføre et større miljøskifte.

Barnets tilknytning til foreldrene

I barnefordelingssaker vurderer domstolene ofte barnets tilknytning til hver av foreldrene. Små barn vil ofte, men ikke alltid, ha sterkere tilknytning til én av foreldrene. Tilknytning er særlig relevant for de yngste barna.

Det legges ofte vekt på hvem av foreldrene som har hatt den faktiske omsorgen for barnet, og hvem barnet har hatt sterkest følelsesmessig kontakt med. Samtidig er målet å finne frem til hvor barnet vil ha det best i tiden fremover, og barnets eksisterende tilknytning er derfor ikke nødvendigvis avgjørende alene.

Et eksempel fra rettspraksis er en avgjørelse fra Høyesterett i 1993, der det ble lagt vekt på at en gutt hadde sterkere tilknytning til faren enn til moren, samtidig som faren hadde hatt en betydelig rolle i omsorgen. Resultatet var at barnet skulle bo fast hos far.

I mange saker har barnet trygg og god tilknytning til begge foreldrene, og det er også vanlig at foreldrene har delt omsorgen relativt likt fra barnets fødsel. I slike tilfeller vil andre momenter ofte få større betydning i vurderingen av hva som er til barnets beste.

Barnets mening og ønsker

I barnefordelingssaker vil barnets egen mening ofte være tungtveiende. Hva barnet selv ønsker når det gjelder fast bosted, samvær og eventuelt omfanget av samvær, vil som regel tillegges betydelig vekt i rettens vurdering.

Jo eldre barnet er, desto større vekt får barnets mening. Fra barnet har fylt 7 år, har barnet rett til å si sin mening i avgjørelser av stor betydning for barnet. Når barnet har fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

Domstolene overlater ofte til den sakkyndige å samtale med barnet for å avklare barnets ønsker og synspunkter. Noen dommere foretrekker også å gjennomføre samtalen selv, eventuelt sammen med den sakkyndige.

Rettspraksis viser at barnets mening inngår som et sentralt moment i vurderingen av barnets beste. Et eksempel der barnets mening fikk avgjørende betydning, er en høyesterettsdom fra 1990. Saken gjaldt en jente på snart 12 år som hadde bodd hos faren de siste tre årene etter samlivsbruddet, men som klart ga uttrykk for at hun ønsket å bo hos mor.

Faren hadde fast arbeid, trygg økonomi og bodde i foreldrenes tidligere felles bolig. Morens situasjon var mer usikker, med attføringspenger, manglende utdanning og midlertidig leieforhold. Retten kom likevel til at jenta skulle bo hos mor, og la avgjørende vekt på barnets faste og alvorlige ønske. Retten uttalte at en avgjørelse i strid med barnets klart uttrykte ønske kunne skape en konfliktsituasjon som ville være uheldig, ikke minst for barnet.

Senere rettspraksis har fulgt opp dette synet. Samtidig er det ikke slik at barnets ønske alltid er avgjørende. Det vil alltid bero på en konkret helhetsvurdering av hva som er til barnets beste.

Hensynet til å ikke splitte søsken

I barnefordelingssaker der foreldrene har flere barn, oppstår spørsmålet om søskenflokken bør holdes samlet, eller om den bør deles slik at noen barn bor hos mor og andre hos far.

Rettspraksis viser en relativt klar tendens til å holde søsken samlet. Dersom ett av barna har en særlig sterk tilknytning til en av foreldrene, kan resultatet derfor bli at alle barna får fast bosted hos denne forelderen. Begrunnelsen er at barn ofte kan finne støtte, trygghet og stabilitet i hverandre i en krevende periode med samlivsbrudd.

I enkelte tilfeller kan det likevel være aktuelt å splitte søsken. Hensyn som kan tale for dette er blant annet at barna selv ønsker det, at det er stor aldersforskjell mellom søsknene, at søsknene ikke fungerer godt sammen, eller at søskenflokken er stor og foreldrene ikke har kapasitet til å ta seg av alle alene.

Det foretas alltid en konkret vurdering basert på omstendighetene i den enkelte sak. Et eksempel fra rettspraksis er en høyesterettsdom fra 1983, der far fikk daglig omsorg for to sønner, mens mor fikk daglig omsorg for datteren. Retten la vekt på at denne løsningen ville gi best samarbeid mellom foreldrene, og hensynet til samlet foreldrekontakt veide tungt.

Andre hensyn i barnefordelingssaker

Jobb og arbeidstider

Hvilken jobb en forelder har, er i utgangspunktet ikke av avgjørende betydning. Det sentrale er at barnet får vokse opp i et så stabilt hjemmemiljø som mulig.

Dersom en forelder har uforutsigbare eller lite barnevennlige arbeidstider, kan dette få betydning i vurderingen av barnets beste. Slike forhold vil likevel som regel bare få avgjørende betydning i særlige tilfeller.

I en høyesterettsdom fra 1983 ble far tilkjent daglig omsorg til tross for lange arbeidsdager, noe som innebar at barnet måtte være i heldagsbarnehage.

Nettverk

Foreldrenes nettverk kan også være et relevant moment i vurderingen av barnets beste. Dersom barnet har et stort og nært nettverk hos den ene forelderen, med besteforeldre, tanter, onkler og venner, kan dette tale i favør av denne forelderen.

For at nettverket skal tillegges vekt, forutsettes det som regel at det er stabilt og preget av gode relasjoner som bidrar til trygge rammer for barnet.

Momenter av mindre betydning

Religion og livssyn

Foreldrenes religion eller livssyn tillegges svært sjelden vekt i vurderingen av barnets beste. Kun dersom det etter en konkret vurdering foreligger holdepunkter for at barnet kan ta skade av religionen, kan dette få avgjørende betydning.

Vurderingen må alltid knyttes til det enkelte barn og den konkrete situasjonen.

Materielle forhold

De materielle forholdene hos foreldrene nevnes i en del avgjørelser, men tillegges som regel liten vekt, så lenge begge foreldrene oppfyller visse grunnleggende økonomiske og materielle minimumskrav.

Skyld i samlivsbruddet

Hvem som kan anses å ha «skyld» i samlivsbruddet, har ingen betydning for avgjørelsen om barnets beste. Høyesterett har slått fast at skyldspørsmålet er irrelevant.

Samtidig kan handlinger knyttet til samlivsbruddet i enkelte tilfeller avdekke karaktertrekk som kan ha betydning for vurderingen av om en forelder er egnet som omsorgsperson.