Delt fast bosted innebærer ikke nødvendigvis at barnet tilbringer like mye tid hos hver av foreldrene. Foreldrene kan avtale ulik fordeling av dagene, for eksempel 40/60 eller 50/50. Selve betegnelsen delt fast bosted sier altså ikke noe om tidsfordelingen.

Ordningen har først og fremst betydning for det juridiske rammeverket rundt barnet. Kort oppsummert har delt fast bosted rettslig betydning særlig på to områder: økonomi og retten til å ta beslutninger på vegne av barnet.

Delt fast bosted har økonomisk betydning

Delt fast bosted har betydning både for forholdet mellom foreldrene og for rettigheter og ytelser fra det offentlige.

Ved delt fast bosted har begge foreldrene rett til offentlige ytelser som barnetrygd, utvidet barnetrygd og foreldrefradrag. Foreldrene mottar ikke dobbelt opp av ytelsene, men kan kreve at de deles mellom seg.

Det er viktig å være oppmerksom på at overgangsstønad er utelukket dersom dere avtaler delt fast bosted, uavhengig av økonomisk situasjon og fordeling av tid.

Delt fast bosted og barnetrygd

Barnetrygden er en månedlig ytelse som utbetales frem til barnet fyller 18 år. Når barnet bor fast hos én forelder, utbetales barnetrygden til denne forelderen.

Dersom barnet har delt fast bosted, skal barnetrygden deles likt mellom foreldrene.

Delt fast bosted og barnebidrag

Delt fast bosted har også betydning for reglene om barnebidrag. Utgangspunktet er at foreldrene anses å ha like store kostnader knyttet til barnet, uavhengig av hvordan tiden faktisk er fordelt.

Foreldrene skal derfor dele utgifter til blant annet barnehage, SFO og fritidsaktiviteter, uavhengig av samværsfordelingen.

Den forelderen som har lavest inntekt kan likevel ha rett til barnebidrag fra den andre. Om bidrag er aktuelt, avhenger av begge foreldrenes inntekt og den konkrete samværsordningen.

Dersom NAV skal vurdere barnebidraget, må det dokumenteres at dere har en avtale om delt fast bosted for at dette skal legges til grunn i vurderingen.

Delt fast bosted og bestemmelsesrett

Når barnet bor fast hos én forelder, har bostedsforelderen rett til å ta avgjørelser om blant annet barnehage, fritidsaktiviteter og flytting innenlands.

Ved delt fast bosted faller denne bestemmelsesretten bort. Myndigheten til å ta slike avgjørelser ligger da hos begge foreldrene i fellesskap. Loven gir ingen løsning dersom foreldrene ikke blir enige, og delt fast bosted forutsetter derfor et minimum av samarbeid.

Ved delt fast bosted kan ingen flytte med barnet

Når barnet bor fast hos én forelder, kan bostedsforelderen flytte med barnet innenfor Norge, forutsatt at den andre forelderen varsles senest tre måneder før flytting.

Ved delt fast bosted gjelder ikke denne retten. Ingen av foreldrene kan flytte med barnet uten at dette er avklart gjennom avtale eller dom. Dette kan ha stor betydning for både barnet og den andre forelderen.

Betydningen av folkeregistrert adresse ved delt fast bosted

Det er ikke mulig å ha to folkeregistrerte adresser. Barnet må derfor være registrert på én adresse, selv om foreldrene har avtalt delt fast bosted.

Den folkeregistrerte adressen har i utgangspunktet ingen rettslig betydning i seg selv, bortsett fra praktiske forhold som post, innkallinger og retten til skoleplass.

Ved delt fast bosted er den folkeregistrerte adressen avgjørende for hvilken skole barnet har rett til å gå på. Grunnskoleelever har rett til skole ved den skolen som ligger nærmest hjemmet, eller ved den skolen i nærmiljøet som barnet sokner til, jf. opplæringsloven § 8-1.

Vurderingen av hvilken skole som er nærmest, tar utgangspunkt i geografiske forhold, men det kan også tas hensyn til andre momenter, som om søsken går på samme skole, skolens kapasitet og om skoleveien anses som trafikkfarlig.

Husk å registrere avtale om delt fast bosted i folkeregisteret

Dersom foreldrene har avtalt delt fast bosted, kreves det samtykke fra begge foreldre dersom barnet skal flytte. Folkeregisteret krever at begge foreldrene signerer flyttemeldingen når det foreligger felles foreldreansvar og delt fast bosted. Begge må derfor signere flyttemeldingen.

Det er i praksis begrenset kontroll ved flyttemeldinger, utover det forelderen selv oppgir til folkeregisteret. Det forekommer dessverre at en forelder unnlater å opplyse om avtalt delt fast bosted, og på denne måten endrer barnets adresse uten at den andre forelderen involveres.

I dag kan foreldrene registrere avtalen om delt fast bosted i folkeregisteret. Dette er en viktig ordning som sikrer at barnet ikke kan flytte uten samtykke fra begge foreldre. Avtalen om delt fast bosted sendes til folkeregisteret og registreres som en tilleggsopplysning. Når avtalen er registrert, må begge foreldre samtykke dersom barnet skal flytte.

Avtalefrihet ved delt fast bosted etter samlivsbrudd

Ved samlivsbrudd har foreldrene full avtalefrihet når det gjelder hvor barnet skal bo fast. Foreldrene kan avtale at barnet skal bo fast hos begge foreldre, altså delt fast bosted, eller at barnet skal bo fast hos én av foreldrene. I sistnevnte tilfelle avtales det vanligvis samvær og omfanget av samværet.

Det føres ingen offentlig kontroll med slike avtaler, og det er opp til foreldrene å finne den løsningen som er best for barnet. Foreldrene har likevel plikt til å møte til mekling etter samlivsbrudd. I praksis har det blitt stadig vanligere at foreldre avtaler delt fast bosted.

Muntlig avtale om delt fast bosted

Noen foreldre opplever at det ikke er behov for en skriftlig avtale om bosted og samvær. Man kan være enige om delt fast bosted, men velge å ikke formalisere dette skriftlig.

Det er viktig å være klar over at en muntlig avtale om delt fast bosted ikke er tilstrekkelig. Dersom det senere oppstår uenighet, eller én av foreldrene ønsker å flytte med barnet, vil en muntlig avtale ikke gi rettslig vern. Rettslig sett vil man i slike tilfeller måtte legge til grunn at barnet bor fast der barnet er folkeregistrert, dersom det ikke foreligger en skriftlig avtale.

Mulighet for dom på delt fast bosted

Dersom foreldrene ikke blir enige om delt fast bosted, kan hver av partene bringe saken inn for domstolene. Retten vil da treffe avgjørelse ut fra hva som er til barnets beste.

Frem til 2010 hadde domstolene kun anledning til å fastsette fast bosted hos én av foreldrene. Ved en lovendring i 2010 ble det åpnet for at domstolene kan avsi dom om delt fast bosted i barnefordelingssaker, men bare når det foreligger særlige grunner.

Bakgrunnen for lovendringen var erkjennelsen av at delt fast bosted i enkelte situasjoner kan være til barnets beste, selv om en eller begge foreldre er imot ordningen. Kravet om særlige grunner markerer likevel at hovedregelen fortsatt er at barnet skal bo fast hos én forelder, og at delt bosted kun er aktuelt i spesielle tilfeller.

Vilkåret om særlige grunner innebærer at domstolen må være overbevist om at delt fast bosted er til barnets beste. Dersom retten er i tvil, skal den ikke fastsette delt bosted.

Ifølge forarbeidene er det ikke tilstrekkelig at foreldrene anses som like gode omsorgspersoner, eller at barnet er like knyttet til begge. Det stilles blant annet krav om at foreldrene bor nær hverandre, at barnet fra begge hjem kan opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter, at foreldrene samarbeider godt og ikke har et høyt konfliktnivå, og at barnet selv trives med ordningen.

Domstolene skal foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som er best for barnet, og skal ikke velge en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet. Som utgangspunkt ble det heller ikke ansett aktuelt å fastsette delt bosted for barn under syv år.

Dom om delt fast bosted for tre år gammel gutt

Et eksempel fra rettspraksis viser at delt fast bosted også kan være aktuelt for svært små barn. I denne saken gjaldt tvisten fast bosted for en gutt på tre år.

Foreldrene var enige om at gutten skulle være like mye hos begge, men far ønsket fast bosted alene, med omfattende samvær for mor, opp til halvparten av tiden. Retten fant at betenkelighetene knyttet til delt bosted for små barn ikke gjorde seg gjeldende i denne saken.

Det ble fastsatt delt fast bosted, til tross for manglende enighet. Retten la vekt på at foreldrene hadde sammenfallende syn på spørsmål som faller inn under beslutningsmyndigheten etter barneloven, at konfliktnivået var lavt, og at samarbeidet fungerte tilfredsstillende. Det forelå ingen saklig grunn til at én av foreldrene skulle ha fast bosted fremfor den andre, og likestilling mellom foreldrene ble ansett som konfliktdempende.

Lagmannsretten var overbevist om at delt fast bosted var den beste løsningen for barnet. Avgjørelsen illustrerer hvor individuelt og konkret barnefordelingssaker må vurderes.