Rett til å reise til utlandet når man har foreldreansvar

Når foreldrene har felles foreldreansvar, er hovedregelen at hver av foreldrene kan ta barnet med på kortere reiser til utlandet. Med kortere reiser menes opphold i utlandet på inntil fire uker.

Denne retten gjelder både for bostedsforelderen og samværsforelderen. Det stilles i slike tilfeller ikke krav om samtykke fra den andre forelderen for selve reisen.

Retten til å reise er likevel begrenset av den samværsordningen som gjelder. Reisen kan ikke gripe inn i eller redusere den andre forelderens rett til samvær med barnet.

For samværsforelderen innebærer dette at feriereiser til utlandet må ligge innenfor rammen av samværsretten, og uansett ikke overstige fire uker. For bostedsforelderen gjelder tilsvarende begrensning, slik at reisen ikke kan gå utover den andre forelderens samværsrett.

Krav om samtykke når man ikke har foreldreansvar

For en forelder som kun har samværsrett og ikke del i foreldreansvaret, er lovens utgangspunkt et annet. I slike tilfeller har vedkommende ikke rett til å ta barnet med ut av landet uten samtykke fra den som har foreldreansvaret.

Forelderen uten foreldreansvar kan heller ikke la barnet reise alene eller sammen med tredjeperson. Dersom barnet tas med til utlandet uten nødvendig samtykke, kan dette rammes av straffelovens bestemmelser om barnebortføring.

Dersom bostedsforelderen eller den som har foreldreansvaret ikke samtykker til reisen, kan den forelderen som ønsker å reise, bringe saken inn for domstolene. Retten kan da ta stilling til om reisen skal tillates.

Barn over 12 år må samtykke til reisen

Barn som har fylt 12 år må selv samtykke til reiser til utlandet dersom ikke minst én av foreldrene med foreldreansvar er med på reisen.

Det betyr at en forelder ikke kan sende barnet ut av landet alene, sammen med andre enn foreldrene, eller sammen med en forelder uten foreldreansvar, uten at barnet selv gir sitt samtykke.

Bakgrunnen for denne regelen er å styrke barnets rett til medvirkning i beslutninger som har stor betydning for barnet.

Utreiseforbud med barn

Bortføring av felles barn er en problemstilling som har fått økt aktualitet. Barnebortføring kan få svært alvorlige konsekvenser for både barnet og familien. Barneloven gir derfor adgang til å forhindre utenlandsreiser i situasjoner der det foreligger fare for bortføring.

Når foreldrene har felles foreldreansvar, er hovedregelen at hver av foreldrene kan ta barnet med på kortere reiser til utlandet uten samtykke fra den andre. Dersom en forelder mener at det foreligger en reell risiko for at barnet ikke vil komme tilbake, kan det fremsettes krav om utreiseforbud for domstolen. Retten vil da vurdere om utreise skal forbys.

Et utreiseforbud kan gjelde både reiser sammen med forelderen, slektninger eller andre tredjepersoner.

Når kan man kreve utreiseforbud

Utgangspunktet er at foreldre med felles foreldreansvar har rett til å ta barnet med på kortere feriereiser til utlandet. For å beslutte utreiseforbud må det derfor foreligge konkrete omstendigheter som tilsier at en slik reise innebærer en reell risiko.

En generell bekymring eller utrygghet er ikke tilstrekkelig. Det avgjørende vil være om det foreligger en fare for at barnet ikke vil bli returnert til Norge etter reisen.

Dersom det foreligger risiko for bortføring, kan retten beslutte utreiseforbud og samtidig beslutte inndragning av barnets pass. Det kreves ikke strenge bevis, men det må foreligge objektive holdepunkter som støtter risikoen.

Sentrale momenter i vurderingen vil være den aktuelle forelderens tilknytning til andre land. Jo sterkere tilknytning til Norge, desto mindre vil risikoen normalt anses å være. Momenter som vektlegges er blant annet:

• Hvor lenge forelderen har bodd i Norge
• Språkkunnskaper
• Bo- og arbeidsforhold
• Familie og barn i Norge

At det pågår en foreldretvist er i seg selv ikke tilstrekkelig til å nekte feriereiser.

Inndragning av pass ved utreiseforbud

Dersom retten beslutter utreiseforbud, skal dette fastsettes i en kjennelse. Samtidig kan retten beslutte at barnet føres ut av passet til den forelderen som ønsker å reise, eller at barnets eget pass inndras.

Har barnet eget pass, skal passet trekkes tilbake i medhold av passloven § 7. Etter forarbeidene kan passet alternativt oppbevares hos den forelderen som ikke kan reise med barnet.

Utstedelse av pass til barn

Pass til barn kan ikke utstedes uten samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Dersom foreldrene har felles foreldreansvar, må begge samtykke.

Normalt møter begge foreldrene opp på passkontoret. Dersom bare én forelder møter, må denne fremlegge:

• Egen legitimasjon
• Fullmakt fra den andre forelderen
• Legitimasjon eller attestert kopi av legitimasjon fra den andre forelderen

Samtykket kan ikke være eldre enn tre måneder.

Når en av foreldrene ikke samtykker til pass

I konfliktsaker hender det at én av foreldrene nekter å samtykke til utstedelse av pass. I slike tilfeller kan den andre forelderen likevel be passmyndighetene om å utstede pass.

Den forelderen som nekter samtykke vil da bli varslet og gis en frist, normalt to uker, til å reise sak for domstolen med krav om utreiseforbud. Passmyndighetene må forsikre seg om at varslingen er mottatt, for eksempel ved direkte kontakt.

Dersom det ikke reises sak innen fristen, kan pass utstedes, men da med begrenset gyldighet knyttet til den konkrete reisen. Det må da fremlegges dokumentasjon på reisen, inkludert:

• Reisemål
• Varighet
• Reisefølge

Reisen kan ikke vare lenger enn fire uker.

Gyldighetstid for pass til barn

Gyldigheten av pass til barn varierer etter alder:

• Barn under 5 år: gyldighet 2 år
• Barn mellom 5 og 10 år: gyldighet 3 år
• Barn mellom 10 og 16 år: gyldighet 5 år

Disse reglene gjelder uavhengig av foreldrenes samlivssituasjon.