Hva innebærer fast bosted

Fast bosted sier i seg selv lite om hvordan tiden med barnet fordeles. Barnet kan i praksis tilbringe omtrent like mye tid hos begge foreldrene, selv om det har fast bosted hos den ene. Begrepet fast bosted viser først og fremst til det rettslige rammeverket rundt barnet.

Fast bosted har økonomisk betydning

Det er den forelderen barnet bor fast hos som har rett til offentlige ytelser og økonomiske fordeler, som barnetrygd, utvidet barnetrygd, foreldrefradrag (skattefradrag) og eventuelle andre ytelser fra det offentlige.

Det er også denne forelderen som er bidragsmottaker. Den andre forelderen vil som hovedregel ha bidragsplikt. Størrelsen på barnebidraget kan avtales mellom foreldrene, men begge parter kan også kreve at bidraget fastsettes formelt.

Bostedsforelderen har rett til å ta beslutninger

Fast bosted gir den forelderen barnet bor fast hos såkalt bostedsmyndighet. Dette innebærer rett til å ta beslutninger i spørsmål som gjelder vesentlige sider av barnets omsorg.

Dersom barnet bor fast hos deg, kan du blant annet ta avgjørelser knyttet til:

• Valg av barnehage
• SFO
• Fritidsaktiviteter
• Flytting innen Norge

Avtalefrihet ved fast bosted

Ved samlivsbrudd har foreldrene full avtalefrihet når det gjelder hvor barnet skal bo fast. Dere kan avtale at barnet skal bo fast hos begge foreldre, altså delt fast bosted, eller fast hos én av foreldrene. Barnet vil da ha folkeregistrert adresse der det bor fast.

Det føres ingen offentlig kontroll med slike avtaler. Det er opp til foreldrene å finne den løsningen som er best for barnet. Foreldrene er likevel forpliktet til å møte til mekling etter samlivsbrudd.

Hva hvis vi ikke har en skriftlig avtale om fast bosted?

Noen foreldre opplever at det ikke er nødvendig å inngå en skriftlig avtale om bosted og samvær. Man kan være enige i praksis, men velger å ikke formalisere dette.

Det er viktig å være klar over at en muntlig avtale ikke gir tilstrekkelig rettslig vern. Dersom det senere oppstår uenighet, eller én av foreldrene ønsker å flytte med barnet, vil en muntlig avtale ikke være tilstrekkelig. Rettslig sett vil man da måtte legge til grunn at barnet bor fast der det er folkeregistrert, dersom det ikke foreligger en skriftlig avtale.

Dette kan få stor betydning, blant annet fordi retten til å flytte med barnet innenlands ligger hos den forelderen barnet bor fast hos. Flytting kan være en svært inngripende beslutning for både barnet og den andre forelderen.

Forskjellen mellom fast bosted og delt fast bosted

Forskjellen mellom fast bosted hos én forelder og delt fast bosted handler ikke om hvor mye tid barnet tilbringer med hver av foreldrene.

Det er fullt mulig å ha en fordeling på for eksempel 60/40 eller 50/50, enten barnet bor fast hos én forelder eller hos begge. Forskjellen ligger i det rettslige bakteppet, ikke i tidsfordelingen.

Barnets bosted og økonomi

Dersom barnet bor fast hos begge foreldrene, har begge rett til offentlige ytelser som barnetrygd, utvidet barnetrygd og foreldrefradrag. Ytelsene utbetales ikke dobbelt, men kan deles mellom foreldrene.

Ved delt fast bosted er det viktig å være oppmerksom på at overgangsstønad ikke kan mottas, uavhengig av økonomisk situasjon eller samværsordning.

Barnets bosted har også betydning for bidragsreglene. Reglene er ulike avhengig av om dere har avtalt fast bosted eller delt fast bosted. Ved delt fast bosted er utgangspunktet at foreldrene deler utgiftene og samarbeider om barnets økonomi.

Barnets bosted og beslutningsmyndighet

Når barnet bor fast hos én forelder, kan denne forelderen ta beslutninger om blant annet barnehage, SFO, fritidsaktiviteter og flytting innen Norge.

Dersom dere har avtalt delt fast bosted, faller denne bestemmelsesretten bort. Beslutningsmyndigheten ligger da hos begge foreldrene i fellesskap. Loven gir ingen løsning dersom foreldrene ikke blir enige, og delt fast bosted forutsetter derfor et minimum av samarbeid mellom foreldrene.

Hva hvis vi ikke blir enige om barnets bosted

Dersom foreldrene ikke blir enige om hvor barnet skal bo fast, kan saken bringes inn for domstolene. Retten vil da treffe avgjørelse ut fra hva som er til barnets beste.

Når domstolen avgjør spørsmålet om fast bosted, er det vanlig at barnet tilkjennes fast bosted hos enten mor eller far. Dersom det foreligger særlige grunner, kan retten fastsette delt fast bosted, men dette er en snever unntaksregel.

Bakgrunnen for at delt fast bosted bare kan idømmes i særlige tilfeller, er at når foreldrene først er i retten, legges det ofte til grunn at samarbeidet ikke fungerer godt. Godt samarbeid er som regel en forutsetning for at delt fast bosted skal være til barnets beste.

Lovens forarbeider nevner flere vilkår som må være oppfylt for at delt fast bosted kan idømmes. Blant annet må foreldrene bo nær hverandre, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må samarbeide godt og ha lavt konfliktnivå, og barnet må trives med ordningen.

Hva vektlegger domstolene ved valg av fast bosted

Barneloven bygger på prinsippet om at alle avgjørelser skal rette seg etter hva som er til barnets beste. Rettspraksis viser at det er flere sentrale momenter som inngår i denne vurderingen.

Foreldrenes personlige egenskaper

Et naturlig utgangspunkt for vurderingen av hvor barnet skal bo fast, er foreldrenes personlige egenskaper. Hvilke egenskaper som er best for barnet, varierer fra sak til sak, men ofte vil evnen til å gi varme, omsorg og kjærlighet stå sentralt.

Mer konkret vektlegges også egenskaper som samarbeidsevne, vilje og evne til å sette barnets interesser foran egne, samt evnen til å se barnets behov, vise empati og utvise tålmodighet. Betydningen av å kunne gi barnet utviklingsstøttende omsorg er et relevant moment.

Risikoen ved miljøskifte

I barnefordelingssaker legger domstolene ofte stor vekt på risikoen ved miljøskifte. Utgangspunktet er at det som hovedregel ikke er til barnets beste å flytte eller endre miljø.

Prinsippet bygger på en presumsjon om at det er best for barnet å forbli mest mulig i sin nåværende situasjon, såkalt status quo. Med miljøskifte menes både det ytre miljøet, som skole, barnehage og venner, og det indre miljøet, som skifte av omsorgsperson.

Hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt

Det foreligger en sterk formodning om at det er til barnets beste å ha god kontakt med begge foreldrene også etter et samlivsbrudd. Barneloven bygger på denne presumsjonen, og både lovgivning og rettspraksis understreker retten til samvær.

Rettspraksis viser at hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt vektlegges tungt. Forskning tilsier at barn har behov for regelmessig kontakt med begge foreldre. Domstolene gir derfor ofte fast bosted til den forelderen som har best evne og vilje til å ivareta barnets rett til kontakt med begge foreldrene.

Dersom den ene forelderen vanskeliggjør samvær og kontakt med den andre, kan dette tale for at den andre forelderen bør tilkjennes fast bosted, selv om dette kan innebære et større miljøskifte for barnet.

Barnets tilknytning til foreldrene

Domstolene vurderer ofte barnets tilknytning til hver av foreldrene. Små barn vil ofte ha sterkere tilknytning til én av foreldrene, men det er også vanlig at barn har god og trygg tilknytning til begge.

Tilknytning er særlig relevant for de yngste barna. Det legges ofte vekt på hvem som har hatt den faktiske omsorgen for barnet, og hvem barnet har sterkest følelsesmessig kontakt med. Samtidig er målet å finne den løsningen som er best for barnet fremover, noe som innebærer at tilknytning ikke nødvendigvis er avgjørende alene.

Barnets egen mening

Barnets egen mening er ofte et tungtveiende moment i barnefordelingssaker. Hva barnet selv ønsker når det gjelder fast bosted, samvær og omfanget av samvær, kan ha stor betydning for rettens vurdering.

Jo eldre barnet er, desto større vekt tillegges barnets mening. Fra barnet har fylt 7 år, har barnet rett til å uttale seg i saker av stor betydning, og fra barnet har fylt 12 år skal det legges stor vekt på barnets syn.

Domstolene overlater ofte til sakkyndige å snakke med barnet for å avklare barnets ønsker og opplevelser. Enkelte dommere velger også å gjennomføre samtalen selv, eventuelt sammen med den sakkyndige.

Hensynet til å ikke splitte søsken i barnefordelingssaker

I barnefordelingssaker der foreldrene har flere barn, oppstår spørsmålet om søskenflokken skal holdes samlet, eller om den bør splittes slik at noen barn bor hos mor og andre hos far. Rettspraksis viser en relativt klar tendens til å ikke dele en søskenflokk.

Dersom det er flere barn, og ett av barna har en særlig sterk tilknytning til én av foreldrene, kan resultatet bli at alle barna blir boende hos denne forelderen. Begrunnelsen er at barn i en periode med samlivsbrudd ofte kan finne støtte, trygghet og stabilitet i hverandre.

I enkelte tilfeller kan det likevel være aktuelt å splitte søsken. Momenter som kan tale for en slik løsning, er blant annet at barna selv ønsker det, at det er stor aldersforskjell mellom søsknene, at søsknene ikke fungerer godt sammen, eller at søskenflokken er stor og at hver av foreldrene ikke har mulighet til å ta seg av alle barna alene.

Andre hensyn i barnefordelingssaker

Jobb og arbeidstider

Hvilken type jobb en forelder har, er i utgangspunktet ikke av avgjørende betydning. Det som oftest vil være best for barnet, er å vokse opp i et så stabilt hjem som mulig.

Dersom en forelder har uforutsigbare eller lite praktiske arbeidstider sett opp mot barnets behov, kan dette være et moment i vurderingen av barnets beste. Slike forhold vil imidlertid som regel bare få avgjørende betydning i særlige tilfeller.

Nettverk

Forelderens nettverk kan også være et relevant moment i vurderingen av barnets beste. Dersom barnet har et stort og godt nettverk hos den ene forelderen, for eksempel i form av besteforeldre, tanter, onkler og venner, kan dette tale i favør av denne forelderen.

Forutsetningen er at nettverket er stabilt og preget av gode relasjoner som bidrar til trygge og forutsigbare rammer for barnet.