Det grunnleggende utgangspunktet i barneloven er derfor at barnet skal ha samvær og kunne opprettholde kontakten med begge foreldrene etter samlivsbrudd.

Barnets rett til samvær følger både av barneloven og av menneskerettighetene. Retten til samvær gjelder både etter separasjon og skilsmisse, men også i tilfeller der foreldrene aldri har bodd sammen. Samværsretten gjelder uavhengig av hvem som har foreldreansvaret.

Avtalefrihet når samvær skal avklares

Ved samlivsbrudd har foreldrene full frihet til å inngå avtale om samvær.

Det er i utgangspunktet foreldrene selv som skal bli enige om en samværsordning. Mange foreldre blir enige om samvær og omfanget av samværet uten at verken advokat eller domstoler involveres. Det anbefales likevel at det inngås skriftlige samværsavtaler, også i tilfeller der foreldrene er enige.

Omfanget av samværet skal ta utgangspunkt i hva som er til barnets beste. Det føres ingen offentlig kontroll med samværsavtaler som foreldrene inngår seg imellom, men foreldrene plikter å møte til mekling ved samlivsbrudd.

Domstolene har de senere årene opplevd en økning i antall barnefordelingssaker og samværssaker.

Omfanget av samværsretten

Hvordan en samværsavtale bør utformes vil variere ut fra flere forhold, blant annet barnets alder, barnets tilknytning til foreldrene, reiseavstand mellom foreldrene og andre relevante omstendigheter. Det sentrale vurderingstemaet er alltid barnets behov.

Det finnes mange ulike samværsordninger. Samværet kan variere fra svært begrensede ordninger, hvor samvær gjennomføres noen timer av gangen, til omfattende samvær som kan utgjøre opptil 50 prosent av tiden.

Det kan være flere grunner til at samværet er begrenset. Ofte skyldes dette at samværsforelderen har begrenset samværskompetanse, eller at det foreligger et høyt konfliktnivå mellom foreldrene som barnet blir eksponert for. I andre tilfeller kan begrenset samvær skyldes at barnet har liten eller ingen relasjon til den ene forelderen, og at samværet derfor må bygges opp gradvis og forsiktig.

Omfanget av samværet bør også justeres etter hvert som barnet blir eldre.

Verken barneloven eller barnekonvensjonen inneholder konkrete regler som fastsetter omfanget av samværsretten eller hvor samværet skal gjennomføres. Det er i utgangspunktet opp til foreldrene å bli enige om dette.

Avtale om omfanget av samvær etter barneloven § 43

Det fremgår eksplisitt av barneloven § 43 at det er foreldrene selv som avtaler omfanget av samværet, basert på hva de mener er det beste for barnet.

Av bestemmelsen følger det at vurderingen blant annet skal ta hensyn til:

• hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt
• barnets alder
• i hvilken grad barnet er knyttet til sitt nærmiljø
• reiseavstanden mellom foreldrene
• hensynet til barnet for øvrig

Disse momentene er ikke uttømmende, men gir veiledning for hvilke hensyn som skal inngå i vurderingen av samværsordningen.

Vanlig samvær er ikke en mal

Avgjørelser om samvær skal alltid rette seg etter hva som er til barnets beste.

Barneloven inneholder en definisjon av begrepet «vanlig samværsrett», som gjelder når uttrykket brukes i en rettslig avgjørelse eller i en avtale. Etter lovens definisjon består vanlig samvær av:

• én ettermiddag i uken med overnatting
• samvær annenhver helg
• til sammen tre uker i sommerferien
• annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie

Denne lovdefinisjonen er imidlertid ikke ment som en mal for hva som er til barnets beste. Barn er forskjellige individer med ulike behov, og samværsordningen må derfor tilpasses det enkelte barn.

Høyesterett har eksplisitt uttalt at «vanlig samvær» ikke er lovens utgangspunkt, men kun en beskrivelse som kan brukes der foreldrene eller retten trenger et referansepunkt.

Forskjellen mellom 50/50-samvær og delt fast bosted

Det er stor forskjell på å ha delt fast bosted og å ha delt omsorg i tid, for eksempel ved at barnet har samvær med den ene forelderen 50 prosent av tiden.

Dersom barnet har omfattende samvær, opp mot 50 prosent av tiden, men formelt bor fast hos én av foreldrene, er barnet fortsatt å anse som bosatt fast hos denne forelderen.

Forskjellen mellom at barnet bor fast hos én forelder og at barnet bor fast hos begge (delt fast bosted) handler ikke om hvor mye tid man tilbringer sammen med barnet. Foreldrene kan for eksempel ha en fordeling på 60/40 eller 50/50 i tid, enten barnet bor fast hos én forelder eller hos begge.

Forskjellen mellom fast bosted og delt fast bosted knytter seg til det rettslige bakteppet.

Dersom barnet bor fast hos begge foreldrene (delt fast bosted), vil begge foreldrene ha rett til offentlige ytelser som barnetrygd, utvidet barnetrygd og foreldrefradrag (skattefradrag). Det utbetales ikke dobbel ytelse, men foreldrene kan kreve ytelsene delt mellom seg.

Barnets bosted har også betydning for bidragsreglene. Reglene om barnebidrag er ulike avhengig av om barnet har fast bosted hos én forelder eller delt fast bosted.

Dersom barnet bor fast hos én av foreldrene, kan denne forelderen ta beslutninger om blant annet valg av barnehage, SFO, fritidsaktiviteter og flytting innen Norge.

Dersom foreldrene har avtalt delt fast bosted, faller denne bestemmelsesretten bort. Myndigheten til å ta slike avgjørelser ligger da hos begge foreldrene i fellesskap.

Barnets rett til å bli hørt i samværssaker

Enten foreldrene inngår avtale om samvær, eller samværsretten må fastsettes av domstolene, har barnet rett til å bli hørt i spørsmålet om samvær.

Barnets mening skal tillegges vekt ut fra barnets alder og modenhet.

Barn som har fylt syv år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal få informasjon og anledning til å si sin mening før det treffes avgjørelse om samvær.

Når barnet har fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

Hvem har ansvar for henting og levering ved samvær

Foreldrene kan selv avtale den praktiske gjennomføringen av samværet. Mange velger å regulere spørsmål om henting og bringing i en skriftlig samværsavtale.

Dersom foreldrene ikke blir enige om hvem som skal hente eller bringe barnet til og fra samvær, er det samværsforelderen som har ansvaret for å sørge for at barnet fysisk blir hentet og levert til og fra samvær.

Dersom det påløper reisekostnader i forbindelse med samværet, kan samværsforelderen kreve at kostnadene deles. Reisekostnadene ved samvær skal da fordeles mellom foreldrene etter forholdet mellom deres inntekter, med mindre foreldrene blir enige om en annen løsning.

Samværsnekt – når kan man stanse samvær?

Barn har en lovbestemt rett til samvær med den av foreldrene barnet ikke bor sammen med. Samtidig har den andre forelderen en tilsvarende rett til samvær med barnet.

Den forelderen barnet bor fast hos har en særlig plikt til å sørge for at samværsretten blir fulgt opp. Samværsnekt er derfor en alvorlig og inngripende beslutning som krever grundige og nøye overveielser. Dersom samvær stanses uten rettslig grunnlag, krenkes både barnets rett til samvær og samværsforelderens rettigheter.

Domstolene og sakkyndige vil ofte legge stor vekt på at barn skal få vokse opp med god kontakt med begge foreldrene. Dersom en forelder utøver ulovlig samværsnekt, kan dette få alvorlige konsekvenser. I praksis kan det føre til at domstolene flytter barnet til den andre forelderen, fordi den opprinnelige bostedsforelderen ikke har ivaretatt barnets rett til samvær.

Hva er ulovlig samværsnekt?

Ulovlig samværsnekt foreligger når avtalt eller fastsatt samvær ikke gjennomføres, uten at det foreligger sterke og saklige grunner for å stanse samværet.

Barneloven gir ingen uttømmende regulering av når samvær kan stanses. Spørsmålet om det foreligger ulovlig samværsnekt må derfor vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

I vurderingen vil de oppgitte grunnene for samværsnekt stå sentralt, men også forhold som:

• hvor ofte samvær avlyses
• om det er gitt beskjed i tråd med avtale eller lov
• om de oppgitte årsakene fremstår som sannsynlige
• om det foreligger et høyt konfliktnivå mellom foreldrene

Alle disse momentene kan ha betydning i den samlede vurderingen.

Når kan man nekte eller stanse samvær?

Sterke grunner til å holde barnet hjemme fra samvær kan være sykdom eller faktiske hindringer som gjør gjennomføring umulig. Sykdom vil foreligge når barnet er så sykt at det ikke bør gjennomføre samvær.

I tillegg kan det foreligge mer alvorlige forhold hos samværsforelderen som gir grunnlag for å stanse samvær.

Foreldre har en grunnleggende plikt til å gi barnet forsvarlig omsorg. Dette innebærer også en plikt til å stanse samvær dersom barnet utsettes for vold, overgrep eller annen form for omsorgssvikt under samvær.

Omsorgssvikt kan omfatte både fysisk og psykisk vold, eller annen behandling som innebærer at barnets fysiske eller psykiske helse utsettes for skade eller fare.

Eksempler på forhold som kan begrunne samværsnekt er blant annet at samværsforelderen:

• er ruset
• har en alvorlig psykisk tilstand preget av desorientering eller vrangforestillinger
• på annen måte utsetter barnet for alvorlig fare

I slike tilfeller må samværsforelderens rett til samvær vike til fordel for barnets grunnleggende rett til forsvarlig omsorg. Bostedsforelderen har da en plikt til aktivt å avverge situasjoner der barnets fysiske eller psykiske helse settes i fare.

Ulovlig samværsnekt kan få betydning for bosted

Dersom en forelder hindrer barnet i å ha kontakt med den andre forelderen uten at det foreligger sterke og saklige grunner, kan dette få betydning for vurderingen av hvor barnet bør bo fast.

I rettspraksis vektlegges hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt. Dette innebærer at domstolene blant annet vil legge stor vekt på hvilken av foreldrene som best evner å tilrettelegge for at barnet har god kontakt med begge foreldrene.

På den annen side kan den forelderen barnet bor fast hos i enkelte situasjoner ha en plikt til å sørge for at skadelig samvær opphører. Slike vurderinger er ofte krevende og må tas med stor varsomhet.

I situasjoner hvor det vurderes å stanse samvær, er det derfor et klart råd å søke juridisk bistand og rådføre seg med advokat før beslutningen tas.

Samvær med tilsyn

I tilfeller der samvær anses å være risikofylt for barnet, kan samvær med tilsyn være en mellomløsning. På denne måten kan barnet opprettholde kontakt med begge foreldrene, samtidig som samværet skjer innenfor trygge rammer.

Det skilles mellom to former for tilsyn: beskyttet tilsyn og støttet tilsyn.

Det er domstolene som kan pålegge det offentlige å føre tilsyn under samvær.

Beskyttet tilsyn

Beskyttet tilsyn benyttes i situasjoner der et avgrenset samvær anses å være til barnets beste, og hvor det er behov for kontinuerlig tilsyn eller overvåkning gjennom hele samværet.

Beskyttet tilsyn er en omfattende ordning, og kan for eksempel pålegges i saker der det foreligger problematikk knyttet til vold, rus eller alvorlige psykiske lidelser hos samværsforelderen.

Dersom retten pålegger beskyttet tilsyn, skal det oppnevnes en tilsynsperson fra den kommunale barneverntjenesten. Formålet med beskyttet tilsyn er å beskytte barnet.

Beskyttet tilsyn kan fastsettes med en ramme på inntil 16 timer per år.

Støttet tilsyn

Støttet tilsyn er en mer fleksibel og mindre omfattende ordning enn beskyttet tilsyn.

Denne formen for tilsyn benyttes der det ikke er behov for kontinuerlig overvåkning av samværet, men hvor det er behov for støtte, veiledning eller trygging av foreldrefunksjonen.

En praktisk viktig gruppe der støttet tilsyn ofte benyttes, er tilfeller hvor barnet og forelderen av ulike grunner ikke kjenner hverandre, eller har hatt lite kontakt. I en fase hvor kontakt skal etableres eller gjenopptas, kan støttet tilsyn være et egnet virkemiddel for å ivareta barnets behov for trygghet.

Det er Bufetat som har det overordnede ansvaret for støttet tilsyn. Denne oppgaven er delegert til familievernkontorene, som oppnevner en tilsynsperson.

Støttet tilsyn kan fastsettes med en ramme på inntil 32 timer per år.